Etter profeten Muhammads død i 632 stod spørsmålet om hans etterfølger (khalifah) sentralt. Dette førte til at det muslimske fellesskapet tidlig ble splittet i flere grupper. De som samlet seg om profetens fetter og svigersønn Ali ibn Abi Talib, ble kalt shi’at ali, «Alis parti», eller «Alis tilhengere».

Den andre hovedgruppen, som ikke ønsket å knytte lederskapet til profetens nærmeste familie, ble kalt ahl al-sunna wa al-jama’ah,«tradisjonens og fellesskapets folk». Denne gruppen fremhevet troskap mot profetens sunna (tradisjon) og hevdet at profetens etterfølger (kalifen) skulle velges, i første rekke blant Qureish-stammens medlemmer (profetens stamme). Sjiamuslimene avviste dette og utviklet i løpet av 900-tallet en teori om imamen som både politisk og åndelig leder.

Den grunnleggende forskjellen mellom de to trosretningene er følgelig direkte knyttet til synet på religionssamfunnets rettmessige lederskap og på religiøs autoritet. Mens sunnimuslimene ser Ali som den fjerde og siste av «de rettledede kalifer» i Medina, hevder sjiamuslimene på sin side at Ali er den første i en rekke av tolv imamer som representerer islams sanne lederskap (tolvskolen).

 

Kilde: snl.no forfatter Professor Kari Vogt