Det var ikke unaturlig at nettopp det israelittiske folk stod ved Sinai. De var etterkommere av Abraham, Isak og Jakob, de store skikkelser som aller først tok avstand fra hedenskapet og erkjente at det kun finnes én Gud. Dermed ble israelittene, som arvtakere fra forfedrene, best egnet til å motta overleveringen. Vår utvelgelse består for øvrig i at vi ikke skal holde overleveringen for oss selv, men skal gi den videre til enhver som vil ha del i den. Vi misjonerer ikke for konvertering til den jødiske tro, da jødedommens seremonielle rituelle ramme kun er forpliktende for jøder. Men vi er utvalgt til å spre læren om den ene Gud og om en menneskehet med prinsipper om toleranse og rettferdighet som er konsekvensen av det. Torahen bruker uttrykket «Min sønn, min førstefødte, er Israel». Dermed uttrykkes på den ene side Israels stilling som førstefødte med alle de spesielle forpliktelser som hører den eldste i søskenflokken til. På den annen side antydes at alle folkeslag er Guds barn og har samme adgang til lykke og frelse. De jødiske tenkere er enige om at jødene har oppfylt sin misjon - IKKE når menneskeheten har akseptert den totale jødedom, men når den har akseptert de universelle elementer i Torahens moral-lov, som på så opphøyet måte er videre-formulert hos våre profeter.

Dette forhold mellom det universialistiske i jødedommens etikk og det partikularistiske i selve religionens utforming og praksis, er noe helt spesielt for den jødiske religion som skiller den fra alle andre religioner og konfesjoner. Utformingen tar sikte på et bestemt folk og i anselig grad på et bestemt land. Derfor er forståelsen av dualismen mellom det religiøse og nasjonale innenfor jødedommen helt avgjørende for forståelsen av den jødiske tro, og går som en rød tråd gjennom jødisk historie helt frem til moderne tid. Abraham får som sitt første bud beskjed om å dra fra sitt hjemland til Israel, for der bedre å kunne tjene Gud og bli stamfar til et stort folk. Når Moses går til Farao og skal motivere kravet om å la israelittene dra ut, forklarer han det med henvisning til at de skal kunne tjene sin Gud. Da utgangen finner sted, og folket står samlet ved Sinai fjell, knyttes det religiøse til det nasjonale i utformingen av det første bud: «Jeg er Herren din Gud», på den ene side og «som har ført deg ut av Egyptens land, av trelldommens hus», på den annen side. Derved kombineres proklamasjonen av Guds eksistens og av Israels status som fri nasjon.

Senere går de religiøse og nasjonale seire i ett, hva enten de ble vunnet under Moses eller Josva, under dommerne og kong David, eller under makkabeerne. På samme måte blir første og annet Tempels fall i like høy grad nasjonale som religiøse katastrofer. Alle disse begivenheter i den jødiske historie inngår da også i den jødiske almanaks fest- og sørgedager som både blir nasjonale og religiøse merkedager. Alle festene har også en tilknytning til landet Israel, til dets historie og dets landbruk. En stor del av jødedommens sosiale lovgivning kan kun praktiseres i Israel, liksom vi ikke har en bønn, et rituale eller en religiøs seremoni uten at motivet Israel står sterkt fremhevet.

Derfor blir det naturlig at den sist innstiftede religiøse fest er den moderne jødiske stats uavhengighetsdag. Også i det jødiske messias-håp forbindes den nasjonale og den religiøse fullkommenliggjørelse.

Det hører med i vårt livssyn at andre kan finne sin vei til den ene Gud, bare veien blir lagt i rettferd og toleranse. Andre kan ha en like stor del i lykke i denne verden og frelse i den kommende, uten at de blir en del av det jødiske folk. Det betyr også at når en person vil konvertere til den jødiske tro og derved bli en del av det jødiske folk, så stilles det store krav til vedkommende. Han må ha studert og praktisert jødedommen gjennom flere år før han virkelig ærlig kan erklære at han vet hva jødedommen går ut på og kan identifisere seg med religionen. Når en slik person er konvertert til jødedommen, da er han imidlertid fullt ut jøde med helt de samme rettigheter og forpliktelser som alle andre jøder. Vi er et folk - ikke en rase.

Kilde www.dmt.oslo.no

Å synde betyr egentlig å avvike fra den vei Gud har foreskrevet, og det gjør naturligvis alle. Men man må strebe etter at sjelen skal bli bestemmende for driften, og så kan det vise seg at driftene også kan være til det gode. Jødedommen har sammen med alle andre religioner en vei tilbake for mennesker som vil bekjenne og sone at de har gjort noe galt. Denne forsoning kan naturligvis finne sted uavhengig av tid og sted, men jødedommen er spesiell ved å ha avsatt en tid på året, Den store forsoningsdagen (Yom Kippur), nettopp til dette formål. I denne perioden gransker man sine handlinger, gjør opp regnskap over sitt forhold til Gud, og forsøker gjennom bønn og gode gjerninger å oppnå forsoning med Gud. Det ligger i jødedommens natur at dette alltid må være det enkelte menneskes egen oppgave. Det finnes ingen rabbiner eller andre hjelpere som kan fungere som mellommenn. Kun egen erkjennelse, bekjennelse og at man tar konsekvensen ved i fremtiden å føre et bedre liv, kan bringe forsoning. Vår trøst ligger i vår tro på at Gud, som er kjærlighet, vil være villig til å akseptere forsoningen.

Dette forutsetter at mennesket først har løst sine uoverenstemmelser med sine medmennesker. Her er det ikke tilstrekkelig med en bønn til Gud. Man må først få orden i forholdet til sine medmennesker. Har man gjort noen urett, må det først gjøres godt igjen.

Kilde www.dmt.oslo.no

Disse spørsmål har alltid beskjeftiget religiøse tenkere, også de jødiske, og svarene har vært meget forskjellige: like fra de dypt pessimistiske som sier at alt er ondskap, og at det overhodet ikke finnes noen mening i livet, og til de optimistiske som hevder at alt er godt.

Jødedommen heller sterkt til det optimistiske. Jøders tro på det gode har vært med til å holde livsviljen og livsgleden i hevd gjennom 2 000 års eksil, med all den elendighet, forfølgelse og menneskelig fornedrelse folket har opplevd i løpet av sin historie. Grunnen til denne ukuelige optimisme har vært et grunnsyn om Guds godhet, og takknemlighet over det innhold som Han har gitt våre liv. Vi vil ikke tillate at denne ogdhet blir ødelagt av onde mennesker og deres urett, selv om vi ikke skal late som om ondskapen ikke eksisterer. Da ville vi ikke kunne bekjempe den.

Kilde: www.dmt.oslo.no