I vår trossetning «Hør Israel, Herren er vår Gud, Herren er én» understrekes ikke bare troen på Gud, men også Guds udelelighet. På dette punkt er vi strenge og dogmatiske, for det er grunnlaget for alt annet. Det finnes ikke forskjellige makter og krefter som motarbeider hverandre i et spill, men kun èn Gud, som ikke engang kan deles opp i prinsipper, som f.eks. det gode og det onde. Alt kommer fra den ene Gud. Vi takker Ham, både når det skjer oss noe godt og noe vi forstår som ondt i livet.

Læren om Guds enhet har også en annen konsekvens. Den betyr nemlig at når Gud har skapt mennesket i sitt bilde, så finnes det også kun en menneskehet. Derfor er toleranse og rettferdighet overfor medmennesket en uavhengig del av vår Gudsforståelse. Så forskjellige vi måtte være i vårt ytre eller indre, er vi dog alle skapt i samme bilde og har alle del i samme Gud.

Å bevise Guds eksistens har aldri vært særlig vesentlig i jødisk tenkning. Det er klart at religiøs tro ikke kan bevises på vitenskapelig grunnlag, og hvorfor skal man da spille tiden med å forsøke? Når Torahen innleder med ordene «I begynnelsen skapte Herren himmelen og jorden», tas det for gitt at Gud er til. Vi tror det er usannsynlig at universet og naturen, med sin helt ufattelige rikdom, kan være skapt ved en tilfeldighet. Like usannsynlig mener vi det er at mennesket med sine millioner av celler, med kroppens utallige funksjoner, skal være sammensatt ved en tilfeldighet. Da er det adskillig mer logisk at det bak naturens lover også er en lovgiver, en Gud.

Har vi erkjent Guds eksistens betyr det likevel ikke at vi alltid forstår Ham. Her må vi stadig arbeide med oss selv. Det første av våre 10 bud befaler: «Jeg er Herren din Gud». Dette er befalingen om at troen på Gud er et personlig bud, som kun kan overholdes ved konstant å arbeide med sin tro, ja endog ved å sette spørsmålstegn ved den. Tvilen angår imidlertid mer Guds veier enn Guds eksistens. Når vi på den måten blir bedt om å arbeide med vår tro, er det klart at troen og dermed Gud blir noe veldig nært og personlig.

Vi bruker i en av våre sentrale bønner uttrykket «Vår Fader vår Konge» om Gud. Det viser at Gud på den ene side er Kongen; lovgiveren og den altomfattende, og dermed også ufattelig for menneskehjernene. På den annen side Faderen; Han som griper inn i historien, Han som er nær oss, som vi kan finne trøst, sikkerhet og veiledning hos.

Denne forståelse av Gud krever et meget personlig forhold til Ham. Det er karakteristisk for jødedommen at dette personlige forhold kan bli så bramfritt at vi kan tillate oss å «kritisere» Gud når Han handler på en måte som vi mennesker, med den forstand Han har utstyrt oss med, ikke kan fatte. Slik taler allerede den første jøde (Abraham) med Gud, da han har fått budskapet om S'dom (Sodoma) og Amoras (Gomorra) utslettelse. Abraham spør: «Skal hele verdens Dommer ikke utøve rettferdighet?» På samme måte kan Moses tillate seg å diskutere Guds beslutninger, og slik har profeter og senere rabbinere kunnet gjøre det gjennom hele den jødiske historie. Dette forhold belyses i den rabbinske historie om jøden som etter Den store forsoningsdag, Yom Kippur, virker veldig tilfreds med resultatet. Rabbineren henvender seg til mannen og spør ham hvori tilfredsheten består, da han nok burde vært litt mere ydmyk etter å ha bekjent sine synder og lagt sitt liv åpent for Guds dom. Men mannen svarer: «Riktignok har jeg syndet rikelig i det forgagne år, hvilket jeg har innrømmet og gjort bot for overfor Gud; men så minnet jeg Gud om at Han visst heller ikke hadde vært feilfri i året som ligger bak. Mange kvinner var blitt enker, barn foreldreløse, og meningsløse kriger og pest herjet verden. Da gjorde vi en handel og tilga hverandre.» Hvoretter rabbineren kommenterer: «Din idiot, du hadde et argument som du kunne ha reddet hele verden med, og så tenkte du bare på deg selv!»

Sammen med denne nærhet ligger det også i religionens vesen en fjernhet som nødvendiggjør ydmykhet. Mennesket er kommet fra støv og vil vende tilbake til støv. Mennesket må erkjenne at det ikke eksisterer og handler ved egen storhet og kraft, men kun på grunn av Guds vilje og nåde. Derfor må vi forsøke å la Gud slippe inn i våre liv og strebe etter å leve våre liv etter de Guddommelige retningslinjer som vi har fått angitt.

Kilde: www.dmt.oslo.no

Tanken om en kommende rettferdig verden er basis for jødisk tenkning, men jødedommen er meget sparsom med å beskrive hvordan denne verden fortoner seg. Heller ikke i Bibelen ser vi så mange henvisninger til et liv etter døden, den avgjørende tanke blir vel formuleringen hos Predikeren(«Forkynneren» i nyere norske bibel-oversettelser): «Støvet vender tilbake til jorden, hvorfra det er kommet, mens sjelen svinger seg opp til Gud som har gitt den.» Hvordan dette så foregår, vet vi i realiteten ikke noe om, og det overlater vi trygt til Gud. Derimot vet vi at vi skal prestere noe i denne verden, og innsatsen skal settes inn uten at den skal gjøres med tanke på å få premie i det hinsidige. På samme måte har jødedommen ikke noe bilde av helvete for verdens syndere, selv om vi tror at Gud vil la menneskene stå til regnskap for godt og ondt.

Troen på livets fortsettelse er også en følge av den oppfattelse at det fra den evige Gud ikke kan komme noe forgjengelig. Er Gud evig, må også den gnist av Ham som er nedlagt i mennesket, være evig. Det ville imidlertid bare være ørkesløs spekulasjon å gi seg i kast med å definere hvor og hvordan.

Kilde www.dmt.oslo.no